I sommer var jeg i Sør-Afrika. Dette viste seg å bli den flotteste ferien jeg noen gang har hatt. Jeg ankom Cape Town om kvelden i øsende regn. Hele Sør-Afrika hadde vært rammet av kraftig regn i flere uker men den første natten jeg var der ble været bra og holdt seg slik resten av tiden jeg var der. Tidlig den første morgenen reiste jeg med båt ut til Robben Island, øya hvor Nelson Mandela tilbrakte 18 av sine 27 år i fengsel. Jeg var mildt skeptisk i begynnelsen, men det viste seg å bli en veldig interessant tur. Uten tvil mitt mest interessante museum-/severdighetsbesøk noen gang. Båtturen tok ca en halv time og været var flott. Table Mountain ble mindre og mindre og alle lydene fra Cape Town forsvant i bølgene. Det var i suvenirbutikken på denne øya at jeg kjøpte «Long Walk to Freedom». Jeg kjøpte også to andre bøker her: «A History of South Africa» av Leonard Thompson og «How man can die better, The life of Robert Sobukwe» av Benjamin Pogrund. Jeg kommer i hvert fall til å lese How man can die better og skriver om den når den tid kommer. Mitt besøk på Robben Island og i Sør-Afrika skriver jeg kanskje mer om senere, men nå tar jeg fatt på Nelson Mandela.

På bildet over ser man Cape Town og Table Mountain i bakgrunnen og en liten bit av Robben Island i forgrunnen. Table Mountain var den dagen dekket av the Table Cloth, en sky som pleier å dekke toppen. Under ser man er porten in til fengselsbyggene på Robben Island, bildet er tatt fra kaien. (klikk på bildene for full størrelse)

Nelson Rolihlahla Mandela ble født 18 juli 1918. Boken begynner med Mandelas oppvekst i en liten landsby som heter Qunu i nærheten av Umtata i et distrikt som heter Transkei, helt sør-øst i Sør-Afrika (se kart). I dette forholdsvis isolerte paradiset levde han sammen med sin mor og sine søsken. Faren var ute og arbeidet på jordene langt borte og kom bare hjem til sine koner og barn i helgene. Da Mandela ble litt eldre flyttet han fra sin mor og flyttet til den litt større landsbyen Umtata. Her bodde og levde han som en sønn at regenten i regionen. Her gikk han på skole og arbeidet for regenten. Da han var seksten reiste han på kostskole i Clarkebury. Han gikk på flere skoler etter dette. Da han og broren kom til bake til Umtata hadde regenten arrangert ekteskap for dem begge. Dette ville de ikke og flyktet til Johannesburg for å arbeide i gruvene der. Etter å ha møtt mange problemer på veien, kom de fram. Etter noen måneder oppdaget gruvesjefen at de hadde flyktet og sparket dem. Etter mye frem og tilbake begynte Mandela som praktikant i et advokatfirma. Han giftet seg også for første gang, med Evelyn Ntoko Mase i 1946. De fikk tre barn sammen.

Nelson Mandela i 1939.

I løpet av noen år ble han engasjert i African National Congress (ANC) som kom til å bli hans livsmisjon. Under hans oppvekst i Qunu hadde verken han eller de rundt ham noen følelse av at landet var kolonisert. Først i Johannesburg forsto Mandela hvor undertrykte svarte var i sitt eget land. En liten hvit minoritet hadde all makt mens de svarte innfødte, som utgjorde over 90% av befolkningen, ikke hadde noe. I 1948 ble apartheid-regimet innført. Dette gikk ut på å holde svarte og hvite så adskilt som mulig. Diskrimineringen av svarte ble enda større. Mandela og ANC kjempet mot dette helt til han ble dømt til livsvarig fengsel i 1964. ANC og folkemassene fortsatte sitt arbeid. Etter som frustrasjonen i folket vokste, så man etter hvert tendenser til vold rundt om i hele landet. Jeg skriver mer om dette lengre nede. Mandela ble løslatt i 2. februar 1990 av daværende Sør-Afrikansk president Fredrik Willem de Klerk. Han hadde da tilbrakt 27 år av sitt liv i fengsel, 18 av dem på Robben Island. Han ble gjenforent med ANC og fortsatte kampen til apartheid ble avskaffet i 1994. Dette skjedde under helt spesielle omstendigheter. Hele verdenssamfunnet presset mot dette rasistiske regimet. Over hele verden protesterte mennesker i hopetall for at Mandelas løslatelse. I Oslo, New York, Berlin, Moskva, Paris og Roma og i mange flere byer gikk folk i tog og bar plakater med «Free Mandela». Det gikk så langt at noen til slutt trodde at fornavnet hans var «Free».

Et typisk skilt under apartheid-tiden.

I 1994 ble han Sør-Afrikas første demokratisk valgte president med Thabo Mbeki og F. W. De Klerk som visepresidenter. I løpet av denne perioden gjorde han og sin regjering underverker for landet og levestandarden ble forbedret betraktelig. Økonomien, som i slutten av apartheid ikke hadde vært spesielt god, kom på fote igjen. Mandela bygde sterke relasjoner til land over hele verden og Sør-Afrika ble etter hvert en viktig internasjonal aktør. Sør-Afrika har i dag Afrikas sterkeste økonomi og regnes som Afrikas økonomiske motor. Mye takket være Nelson Mandela og hans partifeller. Eksempler på disse er Walter Sisulu, Oliver Tambo, Ahmed Kathrada, Govan Mbeki, Moses Kotane og Yusuf Dandoo.

Dette var et ekstremt kort og udetaljert sammendrag av boken. Det gir svært liten innsikt i Nelson Mandelas liv. Han skriver en del om hvordan privatlivet blir påvirket av hans liv som aktivist. Man bør derfor lese boken for å få med seg dette. Den er skrevet på engelsk og har 751 sider. Boka finnes også i norsk oversettelse. Jeg rekommanderer likevel at den leses på engelsk, etter som det er originalspråket og gir nærere kontakt med mannen som skrev den. Da jeg leste «En bedre dag i morgen» av Ishmael Beah, leste jeg den på norsk. Jeg har skrevet i min anmeldelse av den at jeg synes språket er litt enkelt. Det kan ha noe med oversettelsen å gjøre. Selv om jeg ikke har lest den på engelsk følte jeg at oversettelsen kunne vært bedre. Jeg følte en slags distanse til forfatteren, noe som ikke var tilfellet med Nelson Mandela. Han skriver så personlig at det nesten føles som om han sitter ved siden av en og forteller. Derfor mener jeg den bør leses på engelsk.

Språket er ikke veldig tungt men en del mer avansert en språket i lærebøkene i videregående skole. Boka har innslag av bilder tre ganger. Disse er informative og interessante. Nå virker denne boken kanskje som et skikkelig mareritt å komme seg gjennom, men jeg kan med en gang si at jeg ikke kjedet meg en eneste gang. Det er antagelig den mest interessante boken jeg noen gang har lest. Mandela skriver på en så engasjerende men likevel avslappet måte at den er rett og slett en fryd å lese. Selv om boken påpeker mange kritiske og triste forhold er dette likevel en bok jeg virkelig koste meg med. Man bør selvsagt være interesert, men jeg tror ikke det skal så mange sidene til før interessen er vekket.

En annen ting jeg liker veldig godt med boka til Nelson Mandela er at han skriver så ærlig. Hvis han mener at han er flink til noe så skriver han det. Uten at det virker blærete eller hovent. Etter han ble løslatt reiste han rundt hele verden og mottok gratulasjoner fra ledere verden over. Når han skriver om dette fremstiller han det ikke som en stor ære å møte disse menneskene, de er jo tross alt bare mennesker, akkurat som du og jeg. Han opphøyer ikke seg selv på noen måte, men ser på seg selv som et vanlig menneske samtidig som han er fulstendig klar over at han er noe spesielt. Han sier i en av sine taler: Jeg er ikke Messias.

Jeg var spesielt fornøyd med hans åpenhet omkring ANCs overgang fra ikkevold til geriljavirksomhet. Det er et faktum at Nelson Mandela støttet, og sto i spissen for, en mer voldelig vending i frigjøringen. I 1961 dannnet Mandela og noen andre ANC-topper en militant ving som ble kalt «Umkhonto we Sizwe» (Nasjonens/folkets spyd)(forkortet til MK). Han måtte da, og senere, stå for massiv kritikk for denne vendingen. Hans motargumenter for dette er blant annet at 50 år med ikkevold bare hadde ført til et strammere grep rundt den svarte befolkningen men også grusom diskriminering. ANC som ble opprettet i 1912 hadde siden da arbeidet for forhandlinger og benyttet seg av fredelige demonstrasjoner. Eneste resultat av dette var mer restriksjoner og en enda mer gjennomført og organisert diskriminering. Han skriver også at landets befolkning på dette tidspunkt satt inne med enormt sinne. ANC gjorde det de kunne for å hindre blind vold fra de svartes side. Flere ikkevoldelige demonstrasjoner ble møtt med vold fra det hvite politiets side. Kankje det beste eksempelet på dette er Sharpeville-massakren. Under apartheid var det slik at alle svarte måtte bære pass til alle tider, gjorde de ikke dette ble de fengslet. 21. mars 1960 demonstrerte mellom 5000 og 7000 mennesker mot denne loven ved å møte opp på den lokale politistasjonen i Sharpeville uten pass og kreve å bli arrestert. Stemningen var fredelig og feststemt. Mens denne enorme menneskemengden sto utenfor politistasjonen og ventet befant det seg 20 politimenn inne på stasjonen. Det er fortsatt noe uklart hva som skjedde, kanskje politimennene fikk panikk. Uansett åpnet de ild mot folkemengden. Flokken spredde seg og løp fra stasjonen, mange ble derfor skutt i ryggen. 69 mennesker ble drept, av dem 8 kvinner og 10 barn og over 180 ble såret. Liknende hendelser, dog i noe mindre omfang, skjedde flere ganger i løpet av apartheid-tiden.

Sharpeville-massakren.

Hendelser som dett gjorde som sagt at det bygget seg opp et enormt sinne i befolkningen, en gruppefrustrasjon. Ved å danne MK hindret ANC mye blind og uorganisert vold som ikke ville støttet deres sak i det hele tatt og som ville ha kostet mange menneskeliv. Ved å opprette MK lagde ANC et utløp for folkets frustrasjon og sinne. I tillegg angrep MK bare militære installasjoner, infrastruktur og bygninger som hadde med den hvite og undertrykkende befolkningen å gjøre. De angrep aldri mennesker hverken hvite eller svarte og svært få menneskeliv gikk med i MKs aktivitet. Jeg mener at disse argumentene derfor legitimerer ANCs og Nelson Mandelas valg om å benytte vold.

Dette er en bok som jeg definitivt vil gi terningkast 6. Den er veldig interesant og er skrivet på en glitrende måte. Nelson Mandela skriver godt om sitt liv og man føler det nesten som om man er der selv. Jeg følte sinne, sorg og glede da jeg leste. Jeg ble veldig engasjert i det som skjedde. Den anbefales på det sterkeste selv om den er lang. Man får et helt annet inntrykk og en helt annen kjennskap til Sør-Afrika enn den man hadde før. Det er spennende og interessant å se verden og Sør-Afrika gjennom øynene til et så stort menneske, en så stor man som Nelson Mandela.

Jeg svarer gjerne på spørsmål og det er flott med kommentarer og debatt. Skriv så mye dere vil!

Kart over Sør-Afrika (klikk for full størrelse)

Kilder og videre lesning:

http://en.wikipedia.org/wiki/Nelson_Mandela

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_South_Africa_in_the_Apartheid_era

http://en.wikipedia.org/wiki/Umkhonto_we_Sizwe

http://en.wikipedia.org/wiki/Sharpeville_massacre